Liker og liker ikke

Det er noe med Bergeners, boka til Tomas Espedal som jeg liker. Jeg liker den, også liker jeg den ikke. Hvis jeg skulle ha fargelagt boka, så vil jeg si at den er brun som whiskey, litt mørk, med noen små lysglimt innimellom. Espedal lager litterære rom tenker jeg, små bobler av historier. Utsnitt fra levd liv, noen ganger trist, andre ganger fint. Et dypdykk i kjelleren tenker jeg etter å ha sett bokprogrammet om Tomas Espedal. Han dykker ned i ensomheten, beskriver den, reiser vekk for å kjenne på ensomheten, føle at den er sterkere. Enda sterkere. Jeg er helt på starten av boka, jeg liker den, også liker jeg den ikke. Kanskje er det fordi jeg ikke liker kjelleren, og er mørkredd? At jeg ikke liker å kjenne på de følelsene som Espedal sin litteratur skaper.