Kunsten å reise

Jeg er glad i å reise sier jeg. Jeg liker å reise. Men, jeg vet ikke om det er helt sant. Jeg liker å komme frem. Det er det jeg liker. Selve reisen, endeløse køer i billettautomatene, sikkerhetskontrollen og passkontrollen, venting og flere timer i flysetet, begeistrer meg ikke i stor grad. Men, jeg liker å planlegge reisen. Før avreise har jeg gjerne en forestilling eller et bilde på hvordan reisemålet er. Jeg har en følelse om hvilke opplevelse stedet vil gi meg. Jeg leser reiseskildringer, blogger, hører på venner, også filosoferer jeg om hvor vakkert det er der. I ei bok jeg leser av Allain De Botton, kunsten å reise leser jeg om begrepet eudaimonaia eller lykksalighet som det heter på norsk. Når jeg har bestilt en reise så starter forventningene, og gleden over å skulle reise til et bestemt sted. Botton skriver om forholdet mellom forventningene til en reise og dens realitet. Noen ganger blir ikke reisen som forventet skriver Botton. Bildet i katalogen stemmer ikke alltid med virkeligheten. I fjor reiste jeg til Reykjavik. Jeg og 7 åringen. Jeg hadde mange forventninger. Jeg glemte den rosa Hello Kitty veska på flyet. Den lå igjen, forlatt med godteri og noen andre småting. På flybussen oppdaget vi det. Jeg var bare opptatt av min egen veske. Og glemte den lille rosa. Så bar det avsted til Reykjavik med flybussen til et sted vi aldri hadde vært. Så sendte vi mail i øst og vest for å spore opp Hello Kitty, og dagen etter fikk vi beskjed om at den lå og ventet på flyplassen. Det er lett å miste ting når man reiser. Men, rent bortsett fra denne forglemmelsen, så var reisen fantastisk og enda bedre enn jeg forestilte meg på forhånd. Jeg har en bok, en reiseskildring fra 1816, om en reise från sødra Sverige till Nordlanden i Norge. Den gir noen fantastiske skildringer om en reise og forventningene til den. Denne boka, Dagboksanteckningar under en resa får bli sommerens reiselitteratur.