Sommeraften med tidsmaskin

Jeg har en historie, som jeg setter så stor pris på. Jeg har hentet dem fra biblioteket i Tromsø, fra en nettustilling. Det er en fin historie jeg kjenner meg igjen i, selv om hendelsene det refereres til er tilbake på 1860 tallet. Jeg har historien i veska tilenhver tid,en utskrift, som jeg henter frem og leser  innimellom. Historien sto i Folkevennen nr 7 1899, og handler om Tromsø på 1860 tallet. Jeg liker å tenke at denne historien er en slags tidsmaskin tilbake til fortida. Beskrivelsene og skildringene er så gode og visuelle. Historien handler om en kvinne, som reiser fra Kristiania og opp til Tromsø med mannen sin som er lege, og som skal jobbe og bo her i nord. Det må ha vært en lang og strabasiøs reise . Først over Mjøsa, og videre mot Dovre og etterhvert Trondheim. Med dampbåt mot Tromsø. Hun beskriver mørketida, vinteren, den lange vinteren, og om damer som får svibler tilsendt sørfra, og at posten måtte bære løken tett inntil sitt bryst for at svibelløkene ikke skulle fryse. Så kaldt var det her nord. Hun skriver om lengselen etter våren, den kjenner jeg meg godt igjen i, "April, vår sydover - hvilken betagende længsel kommer over meg.  ... Akkurat sånn føles det når våren har kommet sørpå, og vinteren fortsatt er her nord. Jeg kjenner meg igjen, jeg lengtet allerede etter vår i mars.  

.. Hun skriver videre, "disse nætter var jo også så betagende deilige når midnattsolen strålede indimellem de slanke, hvidstammede birketrær, der havde den gyldengrønne farve som på forsommeren hos os..."

Jeg skulle ønske jeg kunne reise tilbake til denne tida, bare et lite øyeblikk eller en dag. Jeg kunne vandret rundt i Tromsø, følt litt på stemningen, snakket med denne kvinnen, og spurt henne hvordan det var å være kvinne på denne tida. Og  så kunne jeg reist tilbake til min egen tid. Bare en liten reise, det hadde gitt meg et historisk tilbakeblikk på denne fine Tromsøbyen. Hun skriver videre om midnattsola og sommeren i nord. .." Her var en sommeraften,- ikke med det fine drømmeslør, som nede hos os, når solen går ned og bliver så stille i sommernatten. Nei, her var alt virksomt, lyst - en nervøs uro efter at få leve i denne korte sommer, tage alt med!"