Denne uka har jeg sett Oslo 31 August. Jeg likte den tidvis bra. Trier er dyktig. Spesielt likte jeg scenen der hovedpersonen sitter på kafé, og hører på alle drømmene, håpene og refleksjonene til alle de andre. Det de andre sa ble så overfladisk. Og det den ene jenta snakket om til sin venninde, ble uoppnåelige mål. Den scenen gjorde noe med meg.
Før var jeg mye på kafé alene. Noen ganger valgte jeg ut en spesiell person, og ved å lese på leppene til denne personen, og ved å lytte ekstra godt etter, så klarte jeg å skille denne personens stemme fra alle de andre.
Det var ganske så spesielt å høre på andres fortellinger. Jeg hørte ting jeg egentlig ikke skulle høre. Slik er det ofte også på bussen, folk tenker i bunn og grunn ikke over hva de velger å si i full åpenhet. Men tilbake til filmen. Da filmen var over følte jeg igrunnen ikke så mye. Jeg stilte spørsmål omkring troverdigheten. Men i ettertid har jeg fått noen nye refleksjoner. Spesielt over alt det overfladiske som opptar oss. Om å glede oss til noe, og ikke nødvendigvis glede oss over her og nå. Livet leves nå. Jeg synes fortsatt at filmen ikke ga meg den store helheten, og muligens ville den gi meg en anderledes opplevelse om jeg bodde i Tigerstaden. Da ville jeg kjenne meg mer igjen i gatebildet og stedene. Men ensomheten, den tror jeg de aller fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Om ikke like dramatisk som for hovedpersonen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar