Jo fortere jeg går, jo mindre....

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, er ei bok av Kjersti Annesdatter Skomsvold,  om Mathea som ikke har hatt så mye med andre mennesker å gjøre. Inntil hun finner ut at hun ikke har noen spor etter seg når hun dør.

Mathea rammes av en stor sorg, og hun blir redd for å dø før noen vet at hun har levd. Hun har vært lite ute iløpet av livet, og få kjenner til Mathea, og dette ønsker hun å gjøre noe med. Hun lager en tidskapsel, og legger ned de tingene som minner om henne. Hun leter etter ting som er nedgravbare,  og forbløffet finner hun en eske med tenner, kanskje den er vurderbar for å være med i tidskapselen ?  Selv om Mathea lever sammen med Epsilon er hun ensom. På en lapp hun vil legge ned i tidskapselen skriver hun – Ensomhet er Mathea.

Boka er underfundig, morsom, alvorlig og ble tildelt Tarjej Vesaas Debutantpris 2009. Kjersti Annesdatter skriver fint om et alvorlig tema, og boka defineres som en dyster feelgood bok av kritikerne.